Hun lever i en slags absurd symbiose med kaninene under senga. Hun har lange grønne tær og trær i hagen og negler som vokser innover. Hun har krøller som aldri ligger inn mot hodet og vinger som ikke får plass under frakken. Hun er sterk som stormen når den tar tak i hustakene og glad når hun får plass i ett bussete. Hun har det aldri travelt, likevel løper hun bestandig. Hun henger ikke på greip.
(ja, dette er automatskrift i ordets rette forstand. Jeg tar meg de tre minuttene jeg trenger. Lukker ørene. Jeg står ved kjøkkenøya. Rundt beina mine løper to små mennesker mens de sloss om en ball. Han ene bestemmer seg for å rive ut alle bøkene han får tak i fra hylla under meg. han andre hopper litt i sofaen. Jeg har ikke tid til sensur. Men akkurat nå er kvantitet viktigere enn kvalitet. Der. Punktum. Tilbake til virkeligheten).
2 kommentarer:
Eg syns du e rå.
*liker*
Legg inn en kommentar