I dag..

.. har jeg kjøpt meg to bokser te, en gravidestrømpebukse, en flaske vann og et hus.


Fikk ikke plass til alt i én handlingsvogn, for å si det sånn.

Handlingsvogn ?

På skiltet ved kassa på Europris sto det at de oppfordret folk om å sette handlingsvognene på plass.
Ja, her i byen heter det ikke handlevogner, det er litt kulere å si handlingsvogner.
...kan vel kanskje si at de med det skiltet oppfordret til handling. Jeg ble i hvert fall ikke handlingslamma.

Vi har ...

.... kjøpt oss hus.



fortsettelse følger

Nyttårstanker I

Ja, jeg er helt klar over at det ikke er nyttårsaften idag, igår eller imorgen for den saks skyld. Overskrifta skyldes at jeg plutselig fant en liten rosa lapp i a-planen min med overskrifta nyttårstanker.

Dette var ikke poetiske tanker over året som hadde gått eller de årene som kommer, men rett og slett en finere måte å skrive nyttårsforsett på. Kanskje for å gjøre det mer lystbetont eller for å få det til å føles som et mindre nederlag når jeg ikke har klart å gjennomføre en eneste en av dem i løpet av året. Det var jo bare tanker, ikke nyttårsFORSETT. Og på den måten forsvare min egen ubesluttsomhet/dårlige evne til å gjennomføre planer/sløvhet/overdrevne positive tro på meg selv ved årets begynnelse (stryk ut det som ikke passer).

Året 2006 står for meg som et skrekkeksempel på hvor langt fra nyttårsforsettene man kan komme. Eller nyttårsmanifest, som vi valgte å kalle det. Et par eksempler er "Jeg skal få flat mage". I februar ble jeg gravid, så magen ble vel det motsatte av flat. Men dette var selvfølgelig ingen krise. Jeg ønsket jo gjerne å få stor mage i løpet av året, så nyttårsforsettet var kanskje ikke helt gjennomtenkt.
Litt ugjennomtenkt, men en ganske naturlig følge av nyttårsfesten kvelden før var min kjæres forsett: "S skal prøve å unngå å bli full". Setningen er full av modifikasjoner, så det var forsåvidt muligens gjennomførbart. Og i den fasongen og formen han var i den dagen føltes nok dette som en nødvendighet for ham. (ikke for å henge ham ut, men hvis dere ser for dere min kjære i dress,dunjakke størrelse XXL (På en L-kropp. Og dette var ingen liten dobbel-X), basketsko, med diadem på hodet, en kalkunklubbe i den ene hånda og en prydbusk i den andre så har dere bildet klokka halv seks "natta" før).
1. nyttårsdag hadde han nok troen på at han kunne gjennomføre dette, men da januar og februar var godt igang ble denne 1.nyttårsdagsfølelsen fra helvete glemt. Heldigvis for modifikasjonene. Han skulle prøve å unngå, det sto ingen steder at han måtte unngå det. Og kanskje han virkelig prøvde? Hvordan kunne han vite hvor myesom skulle til for at han skulle bli full? Han kunne ikke vite akkurat hvor mange øl som trengtes. Joda, modifikasjonene reddet ham.
På lista mi var det derimot ingen modifikasjoner. Der sto det "Jeg skal ha en positiv holdning til jobben". Jeg skulle nok ha skrevet prøve å unngå å ha en negativ... Historien er kort: Jeg klaga i fem måneder og sa lykkelig opp i slutten av mai.
Derfor er det nok forståelig at jeg har valgt ordet "tanker" i 2008. Det modifiserer lista og viser at selv om jeg ikke har klart å holde ett eneste nyttårsforsett ett eneste år i hele mitt liv, så har jeg lært noe av det.

Og nyttårstankene for 2008? det er et helt annet blogginnlegg.

Hjertet

Hjertet. det bittelille. det bittelille hjertet som slår. raske slag som kommer langveis fra. langt inne fra. meg. han ser på meg. et smil som strekker seg mye lenger enn ansiktet. det er september. ute er det nordnorsk høst. inne. er det han og meg. og en som løper rundt på gulvet. og en bitteliten huleboer. med raske hjerteslag. det fineste av alt. selve livet.

Om kropp og gamle damer

Når man når en viss alder så er det plutselig fritt frem å kommentere kroppene på menneskene rundt seg. Ingen rumpe er for bred og ingen barm for stor til at den ikke kan kommenteres, er i hvert fall min bestemors livsfilosofi. tror jeg. For all del, hun er verdens nydeligste gamle dame, sprek, morsom, litt glemsk, jålete, ujålete, drittgod på pannekaker og sokkestrikkemester.
Men når det gjelder kropper, og i dette tilfellet sine barnebarns, så har hun begynt å bli litt i overkant frittalende. Jeg vet ikke om det var et anfall av oldebarnlengt som fikk henne til å klappe kusina mi på magen og spørre henne: "Kor langt e du på vei?"

Da jeg var på besøk hos henne for en uke siden så hun nøye på meg, før hun sa: "Du e verken tjukk eller tyinn du, Kristin".
Ja, det kan vel tolkes på flere måter. Jeg slapp i hvert fall unna kommentaren hun kom med til fetteren min tidligere i sommer. Han hadde vært på en tre uker lang sykkeltur, hadde tatt av seg ni kilo (på en i utgangspunktet helt normal kropp) og kom på besøk til bestemor. Da han sto foran henne, klar til å gi henne en takk-for-sist-klem, så hun på ham før hun dyttet/løftet lett på brystkassa hans med begge hendene og sa: " patter".

de eldre er fremdeles eldst...