Når man når en viss alder så er det plutselig fritt frem å kommentere kroppene på menneskene rundt seg. Ingen rumpe er for bred og ingen barm for stor til at den ikke kan kommenteres, er i hvert fall min bestemors livsfilosofi. tror jeg. For all del, hun er verdens nydeligste gamle dame, sprek, morsom, litt glemsk, jålete, ujålete, drittgod på pannekaker og sokkestrikkemester.
Men når det gjelder kropper, og i dette tilfellet sine barnebarns, så har hun begynt å bli litt i overkant frittalende. Jeg vet ikke om det var et anfall av oldebarnlengt som fikk henne til å klappe kusina mi på magen og spørre henne: "Kor langt e du på vei?"
Da jeg var på besøk hos henne for en uke siden så hun nøye på meg, før hun sa: "Du e verken tjukk eller tyinn du, Kristin".
Ja, det kan vel tolkes på flere måter. Jeg slapp i hvert fall unna kommentaren hun kom med til fetteren min tidligere i sommer. Han hadde vært på en tre uker lang sykkeltur, hadde tatt av seg ni kilo (på en i utgangspunktet helt normal kropp) og kom på besøk til bestemor. Da han sto foran henne, klar til å gi henne en takk-for-sist-klem, så hun på ham før hun dyttet/løftet lett på brystkassa hans med begge hendene og sa: " patter".
de eldre er fremdeles eldst...
3 kommentarer:
Hahahahaha! Har ingen bedre kommentar. Jeg bare ler...
Det er så gjenkjennbart at du aner ikke, Kristin..:)
Hahaha! Jeg begynte å lure på om det var bestemora mi du snakka om... skal tro om vi blir sånn selv en gang;)
Legg inn en kommentar