Automatskrift 2, fredag

Sto jeg alltid alene, da du aldri kom? Kom du nå? Eller aldri? Og hvor i all verden satt jeg da dette ble skrevet? Noen ganger må man kutte ut det viktigste for å se det som ligger bak. De ti første linjene av en tekst er bare oppvarming. Et steg ut i teksten og så ser man om man plumper ut i den dype enden av bassenget eller bare rett ut i vanndammen som regnet har skapt i innkjørselen din. Og så snubler man seg gjennom klisjeene på jakt etter noe som er autentisk, noe som er en selv, noe som skal være seg selv nok. Og jo mer man leter jo vanskeligere er det å finne. For man vil jo helst at alt skal komme av seg selv. Ikke fordi man ikke er vant med å jobbe for tingene, men fordi man ikke vil konstruere. Ingen tekst er lik, men all tekst er en del av en annen tekst, livet vårt er konteksten.