Et langt og altfor personlig automatskriftinnlegg

Det er ingen automatikk i å skrive automatskrift. Fingrene er ikke mer automatisert enn at hjernen (og hjertet) bestandig klarer å presse seg fram.

Tenk å kunne fange livet i en bok.

Det hele startet om høsten. Den høsten det var så kaldt. Og sommersolen gikk som en rød tråd gjennom drømmene våre. Det hele startet med et kyss. Eller kjærlighetshistorien startet lenge før det. Den startet da bestevenninna fortalte om den snart nyutdanna legen med den utrolig kjekke snekkerbroren med de brede skuldrene og det tilbakelente smilet. Og da hun traff han var det blitt høst. Det var titusen tommeltotter, neglesprett og selbuvotter, storsko og stilongs med strekk. Den snart nyutdanna legen spurte:”vil du være med å klatre etter jobb imorgen? du kan sitte på med broren min.” Du kan sitte på med den utrolig kjekke snekkerbroren min med de bredeste skuldrene, den største latteren og de godt brukte basketskoene.

Og nå er tanken på å være uten ham resten av livet uutholdelig. Nesten sånn at hun ikke klarer å nyte øyeblikket fordi hun er så redd for at det ikke skal vare. Fordi hun har det så utrolig bra.
Jeg vil ikke være henne som er så redd for alt som kan gå galt? Og som lager scenarioer i hodet sitt om alt det gale som skal skje. Som gråter om natten hvis han kommer sent hjem. Som ser tvilsomme sjeler rundt hver sving? Hun som mora pressa til å gå til psykolog fordi hun rødma så mye. Det er ingen bøker som er skrevet om det. men det må være happy ending. Kanskje fordi hun har truffet ham med de brede skuldrene. og tenker at hvis hun hadde visst det hun vet nå. at hun kom til å sitte der med to nydelige små og den fine mannen så skulle hun ha slappa litt mer av da hun var yngre. Og kosa seg. og tenkt at allting ordner seg. for det gjør det jo som oftest. Men hun kunne jo ikke vite at det kom til å gå så bra som det gjorde. Og hvis hun hadde visst det så ville hun kanskje ikke fått det fordi da ville hun vært en helt annen person. I stedet for henne som pressa seg fram her i livet på tross av eller på grunn av et ansikt som blir altfor lett rødt og som banker i de mest upassende situasjoner. Hun var jo egentlig ikke flau. Bare innmari bevisst på seg selv.


Det er ingen automatikk i det å skrive automatskrift. Hjernen henger ikke med den henger foran eller den henger ikke i det hele tatt den sprinter bare avgårde i en evig flukt fra punktumet.