Inspirert av en navnesøster...

...med denne fine bloggen tar jeg (min egen) kortversjon, og skal publisere et ((eller to) ganske mye mindre proffere (skriving er nok mer min greie enn bilding)) bilde(r) fra hverdagen min hver dag i en uke.

Vi pusser opp et kjøkken fra fortiden. Et kjøkken som jeg egentlig var begynt å bli ganske glad i, men med total mangel på benkplass (og uten en del essensielle produkter og fasiliteter som man setter pris på i 2009 ). Uken blir nok i stor grad dedikert til denne oppussingen. Ikke sånn steg for steg/før og etter/da og nå/bli ny med KK, men små kjøkkenklipp fra en ny hverdag med høyere takhøyde, fordobling av vinduer, danske grytekluter og et lilla kjøleskap.

Men ukens bildeserie starter med et bilde totalt fritt for oppussing, oppvaskmaskin og oppofrende snekkerkjærester. Dette er bildebeviset på at den aller minste fyren i en alder av 7 måneder klarte å skade sin mor, slik at oppsynet hennes i et par dager så slik ut:


Jeg har kalt bildet: Selvportrett med selvmedlidenhet

*beklager den utbredte bruken av parentes i innlegget. eg er ute av trening (skrivetrening).

Et langt og altfor personlig automatskriftinnlegg

Det er ingen automatikk i å skrive automatskrift. Fingrene er ikke mer automatisert enn at hjernen (og hjertet) bestandig klarer å presse seg fram.

Tenk å kunne fange livet i en bok.

Det hele startet om høsten. Den høsten det var så kaldt. Og sommersolen gikk som en rød tråd gjennom drømmene våre. Det hele startet med et kyss. Eller kjærlighetshistorien startet lenge før det. Den startet da bestevenninna fortalte om den snart nyutdanna legen med den utrolig kjekke snekkerbroren med de brede skuldrene og det tilbakelente smilet. Og da hun traff han var det blitt høst. Det var titusen tommeltotter, neglesprett og selbuvotter, storsko og stilongs med strekk. Den snart nyutdanna legen spurte:”vil du være med å klatre etter jobb imorgen? du kan sitte på med broren min.” Du kan sitte på med den utrolig kjekke snekkerbroren min med de bredeste skuldrene, den største latteren og de godt brukte basketskoene.

Og nå er tanken på å være uten ham resten av livet uutholdelig. Nesten sånn at hun ikke klarer å nyte øyeblikket fordi hun er så redd for at det ikke skal vare. Fordi hun har det så utrolig bra.
Jeg vil ikke være henne som er så redd for alt som kan gå galt? Og som lager scenarioer i hodet sitt om alt det gale som skal skje. Som gråter om natten hvis han kommer sent hjem. Som ser tvilsomme sjeler rundt hver sving? Hun som mora pressa til å gå til psykolog fordi hun rødma så mye. Det er ingen bøker som er skrevet om det. men det må være happy ending. Kanskje fordi hun har truffet ham med de brede skuldrene. og tenker at hvis hun hadde visst det hun vet nå. at hun kom til å sitte der med to nydelige små og den fine mannen så skulle hun ha slappa litt mer av da hun var yngre. Og kosa seg. og tenkt at allting ordner seg. for det gjør det jo som oftest. Men hun kunne jo ikke vite at det kom til å gå så bra som det gjorde. Og hvis hun hadde visst det så ville hun kanskje ikke fått det fordi da ville hun vært en helt annen person. I stedet for henne som pressa seg fram her i livet på tross av eller på grunn av et ansikt som blir altfor lett rødt og som banker i de mest upassende situasjoner. Hun var jo egentlig ikke flau. Bare innmari bevisst på seg selv.


Det er ingen automatikk i det å skrive automatskrift. Hjernen henger ikke med den henger foran eller den henger ikke i det hele tatt den sprinter bare avgårde i en evig flukt fra punktumet.

For 13 år siden,,,

... kjørte jeg og pappa til Mosjøen for å hente en liten nydelig Bretonhvalp med et hjerte i panna. På veien hjem lå han i fanget mitt, og den første natta sov jeg nede på sofaen i stua sammen med ham.

I dag gråt jeg bak rattet hele veien til dyrlegen, leide ham inn og holdt rundt ham da han fikk bedøvelsesprøyta og sovna inn i armene mine.

Fine hunden.

to stemningsbilder fra ferien

Høststemning i Font. Deler av barnevogn i forgrunnen. De buldrende og stein i bakgrunnen.



Mor (og eier av deler av barnevogn. pluss resten av den. pluss tilhørende barn. pluss pluss) på stein.


*når jeg blir gammel skal jeg bo i Fontainebleau sammen med min gamle, men fremdeles like kjekke, snekker og pusse stein og buldre og spise baguetter og brie og drikke rosévin hele våren og høsten (resten av året skal jeg være superbestemor hjemme i Norge).