Omvisning på føden

I dag har jeg og min kjære (samt endel andre par hvor den ene halvparten har litt større og rundere mage enn den andre) vært på omvisning på føden. Selv om jeg har vært gjennom selve fødselen en gang før, så var jo det på et annet sykehus. Jeg er i overkant glad i å ha kontroll, og på tross av at dette er en situasjon hvor jeg bare er nødt til å gi fra meg kontrollen til noen andre, så liker jeg å vite hvilken dør vi skal gå inn for å komme til rett avdeling, hvor doet er, hvor vi skal spise etterpå, hvordan rommene ser ut og hvordan stolen ser ut som pappaen skal sitte og slappe av mellom riene i.

Først følte jeg meg ganske ovenpå der jeg sto blant de andre gravide og gravørene og fikk informasjon om epidural, smertelindring i badekar osv. . Jeg tenkte at dette har jeg vært gjennom før, det er ikke noe problem, håpet at jordmora skulle spørre om noen hadde født før sånn at jeg kunne rekke opp hånda og de andre gravide kunne se på meg og min enorme fødselserfaring med beundring, og så kunne jordmora henvende seg til meg og spørre om jeg kjente meg igjen og så kunne jeg nikke og komme med små, og svært kloke, fødselskommentarer.

Men så begynte jeg å fryse, deretter svette, jeg kjente at magen ble steinhard, at øynene ble helt tørre og fingrene hovne. Jeg kjente at knærne ble bløte og resten av kroppen tung. Jeg så på dem rundt meg, på snekkeren min som sto på andre siden av rommet (for han trengte jo selvsagt ikke stå vedsiden av meg. Vi var jo et godt etablert par med mengder av erfaring fra fødsel) og heldigvis så han på meg. Og han så at knærne mine ikke var helt til å stole på, at munnen min var tørr og at kaldsvetten lå og ventet like under overflaten. Så han stilte seg bak meg, la hånda si på ryggen min. Spurte om det gikk bra med meg, og holdt meg bittelitt fast. Hadde han ikke gjort det ville jeg nok våknet opp på gulvet mellom de andre omviste.

Jeg har bestandig behov for å være sterk og tøff og å klare alt. Men det er godt å ha en som ser langt bak det utenpå og som vet når jeg trenger en bred skulder å støtte meg på. Og selv om skrekken ved og tankene på alle de små tingene som kan gå galt når lillebror skal komme om en måneds tid nesten slo meg i bakken, så vet jeg at jeg har en sterk snekkerhånd å klemme hardt rundt uansett.



(beklager hvis innlegget bærer preg av at jeg er i min hormonelle siste måned, men dette opptar for tiden hodet mitt store deler av dagen. og natten)