mandag 1. mars 2010

perspektiv

i går..
det ene øyeblikket står jeg og hopper i sofaen, roper så de små nesten våkner og tenker at gunde svan bare kan gå og surne i fred. det neste sitter jeg med frysninger på ryggen og ser på reportasjen om sigøynerfolket som er plassert i en livsfarlig flykningeleir ved foten av et fjell av bly og kvikksølv.

i dag..
gråt jeg både da northug tok imot gullmedaljen og da jeg så den chilenske moren som prøvde å få sønnen til å sove under et pledd ute i den kjølige natten.

verden er kompleks. den er sammensatt. den er utrolig vakker og nådeløs på samme tid. og den er hjemmet til mennesker som legger seg til å sove og våkner under akkurat den samme himmelen som oss.

noen ganger blir jeg overmannet av følelsen som følger med å ha ansvar for to små mennesker som skal vokse opp under den himmelen. et ol-gull betyr ikke så mye i den store sammenhengen, men det må være et sunnhetstegn at mennesket klarer å bli engasjert. jeg håper, og tror, at alle sammen bruker det engasjementet de kjente på da de sto med hendene over hodet og tenkte at "denne spurten, petter, denne spurten må du vinne" (eller den energien de bruker på å forbanne nrk som sender ol tjuefem timer i døgnet) på noe som hjelper noen andre. på noe som gjør at når en mor i chile, eller en mor i en flyktningeleir i kosov eller en mor i en mellomstor by i nordnorge legger sine små så kan hun se frem mot at solen skal stå opp over det fineste hun har. fordi noen bryr seg.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Vakkert skrevet. Jeg tenkte de samme tankene i går. Vi så nyhetene før fem-mila, og det satte viktigheten av den litt i perspektiv. Men samtidig er det lov å la seg engasjere av idretten! Vi kan ikke ta alt innover oss heller. Det har virkelig skjedd noe etter at en har satt et liv til verden, og vi er heldige som får gjøre det akkurat her! Hilsen Guro

Merethe sa...

Takk for at du deler tankene dine, du skriver så godt..:)

~Maja~ sa...

no vart eg rørt. såg de samme ytterpunktan som deg på TV, og kjent på det samme. Begge innslagan ga meg samme tanken: Vi e _så_ heldig!

a banan sa...

takk.
jeg mener absolutt at man må ha plass til begge delene. vi blir ikke bedre mennesker av å holde oss unna det som er godt i livene våre.
maja : eg har plan for smaillertexa..

Vims sa...

Nydelig, Kristin.
*klem*