Hjertet

Hjertet. det bittelille. det bittelille hjertet som slår. raske slag som kommer langveis fra. langt inne fra. meg. han ser på meg. et smil som strekker seg mye lenger enn ansiktet. det er september. ute er det nordnorsk høst. inne. er det han og meg. og en som løper rundt på gulvet. og en bitteliten huleboer. med raske hjerteslag. det fineste av alt. selve livet.

Om kropp og gamle damer

Når man når en viss alder så er det plutselig fritt frem å kommentere kroppene på menneskene rundt seg. Ingen rumpe er for bred og ingen barm for stor til at den ikke kan kommenteres, er i hvert fall min bestemors livsfilosofi. tror jeg. For all del, hun er verdens nydeligste gamle dame, sprek, morsom, litt glemsk, jålete, ujålete, drittgod på pannekaker og sokkestrikkemester.
Men når det gjelder kropper, og i dette tilfellet sine barnebarns, så har hun begynt å bli litt i overkant frittalende. Jeg vet ikke om det var et anfall av oldebarnlengt som fikk henne til å klappe kusina mi på magen og spørre henne: "Kor langt e du på vei?"

Da jeg var på besøk hos henne for en uke siden så hun nøye på meg, før hun sa: "Du e verken tjukk eller tyinn du, Kristin".
Ja, det kan vel tolkes på flere måter. Jeg slapp i hvert fall unna kommentaren hun kom med til fetteren min tidligere i sommer. Han hadde vært på en tre uker lang sykkeltur, hadde tatt av seg ni kilo (på en i utgangspunktet helt normal kropp) og kom på besøk til bestemor. Da han sto foran henne, klar til å gi henne en takk-for-sist-klem, så hun på ham før hun dyttet/løftet lett på brystkassa hans med begge hendene og sa: " patter".

de eldre er fremdeles eldst...

Jeg har fått...

...jobb!

...med egen pc og nøkler.
...min egen timeplan og egen plass for mine egne permer.
....mitt eget passord på its Learning.


With lisence to teach...

.... and to get paid.

To be continued....

(...hvis jeg ikke avlider prikkedøden før den tid)...

Avslag på grått papir...

... fikk ikke jobben. På tross av det hun kalte et veldig godt inntykk på intervjuet kunne de ikke ansette meg. Jeg manglet nemlig det rette ekstra undervisningsfaget, nemlig engelsk. Jeg ble ikke overraska, men selvfølgelig skuffa. Akkurat nå trenger jeg to stykker: en bredskuldra snekker og verdens blideste lille fyr.

...men det skjer jo mange fine ting i livet mitt også, som ti liter kantarell, bestemors pannekaker og det rare.

En hendelse et blogginnlegg verdig

Igår var mine foreldres 12 år gamle fuglehund med dårlig hofte, Milo, i opprørsk stemning. Mamma hadde vært på besøk hos noen som hadde ei tispe med løpetid, og Milo gnukka og gnidde og det som verre var oppover mamma, jakka hennes i gangen og skoene hun hadde hatt på. Han ble beordra på plass, men fulgte etter mamma som en elskovssyk hund (!) til hun skifta klær. Da tok han samme kjærlighetssyke taktikk på skittentøyskurven.



Litt utpå dagen fikk vi besøk av ei venninne med hund. Dette var også en hannhund og Milo var ikke spesielt interessert i å dele territoriet sitt med en annen hund. Det ble et realt hundeslagsmål (nesten). Den planlagte turen med begge hundene ble avblåst, og Milo måtte være hjemme mens jeg, mamma og venninna gikk tur med hannhund nummer to.



Det hører med til bakgrunnshistorien at Milo i utgangspunktet er en skikkelig utbryter- (eventuelt innbryter-)konge og at vi derfor må ha en stol foran kjøleskapet når vi forlater huset med han alene hjemme. Vi må også, i tillegg til å låse døra, sette en kost foran, slik at han ikke klarer å bryte seg opp (å låse opp låsen er ingenting for hundenes svar på Houdini).



Vi hadde tatt alle disse forhåndsreglene før vi satte kursen mot skogen. Kjøleskapet barrikadert og Milo innelåst bak ytterdør med kost. Etter en halvtime fikk mamma en telefon fra en venninne (ja, hun hadde med mobil på tur). Denne venninnen hadde punktert rett utenfor huset vårt og sto nå på gårdsplassen vår. Hun kunne opplyse om at Milo hadde tatt imot henne da hun kom kjørende inn porten.

-hm??

Ja, hunden var ute, døra var låst og kosten sto foran.

Altandøra var låst og alle vinduene i førsteetasjen var lukket.



MEN: I andre etasje, inne på pikeværelset, sto vinduet på vidt gap.

Utenfor vinduet er taket på et utbygg og derfra og ned til bakken er det i overkant av tre meter.



Den eneste mulig løsingen på at han kom seg ut er: At den gamle hunden, med den dårlig hofta, i sin iver etter å være friiiiiiii har hoppet ut av vinduet i andre etasje, gått langs taket og hoppet tre meter ned på plena.

Så nå er det enda flere forhåndsregler som må taes før vi forlater huset, i tillegg kjøleskap og ytterdør må nå alle vinduer være lukket og låst slik at ikke hundenes Houdini slår til igjen.

sukk..

..ikke barnehageplass
..verdens minste stilling
..ingen bolig


Hva tenkte jeg på egentlig? Jeg har flyttenerver og er frustrert over barnehageservice som ikke kan gi meg et bittelite hint en gang om hvilken barnehage det lønner seg å søke på sånn at den lille fyren har best sjans til å få plass og sånn at jeg kan få en mindre ting å tenke på etter at jeg har lagt meg om kvelden. Det er ikke det at jeg angrer men jeg skulle bare ønske litt flere ting var i orden. salg. kjøp. flyttebil. barnehage. 100prosentstilling. det nye. Og så tenker jeg på at han har det så utrolig fint i den barnehagen han er nå og at han er verdens mest fornøyde lille fyr og hva hvis han ikke blir det lenger når den litt egoistiske mora drar ham og pappaen opp med røttene og drar dem med seg mange mil til en tilværelse som ikke er på langt nær så forutsigbar som den de har akkurat nå. Bare fordi hun er så hjemmekjær.


sukk..


men jeg tror kanskje skuldrene falt litt lenger ned etter at jeg fikk krisemaksimert litt over mine i grunnen ganske overdrevne problem og tenk på det at pappaen til den lille fyren er villig til å flytte til et sted på alle måter mindre sentralt enn dette for min skyld.




(ps. jeg prøver å unngå overdreven tegnsetting. komma er ut)

I serien..

... koselige bilder fra umiddelbare gamledager presenterer jeg idag dette:





Livet i en kasse