tirsdag 3. januar 2012

Og så er han 1 år


Og du vet du er småbarnsmor med dårlig tid og evne til effektivisering når du ser at klokka er tre minutter på halv ti, og du har tenkt å være i seng til halv ti, og du setter deg ned med pcn for å skrive litt om den fine lille lillebroren før du legger fram klær til neste dag, pakker dyna rundt tre små fyrer og pusser tenner før hodet treffer puta.

Tenk å være 1 år, og gå rundt på egne ben i litt for store arva klær og se på verden med blå blå øyne og et digert smil.

Kjære fine minstemann!
Nå er det et helt langt, altfor kort år siden vi fire ble til fem.
Du er..
.. altfor ofte våken om nettene. Vil ha kos eller klem eller bare ligge på tvers i senga mellom mamma og pappa.
.. fremdeles ikke puppeavvent. Jeg vet ikke om det er du eller mamma som står mest imot avvenninga.
.. sta og vet hva du vil. Hyler fornærma hvis vi tar fra deg fjernkontrollen som du akkurat har (gjort deg så lang som du kunne og ) strukket deg etter på stuebordet. Eller hvis storebrødrene tar fra deg en leke. Eller hvis du ikke blir løfta opp i rett tid.
Du..
.. går rundt som verdens søteste lille cowboy. Stødige skritt med de små beina plassert trygt i gulvet.
.. klatrer opp på bord og stoler, kasser og støvsugere.
.. spiser alt som ligger på gulvet. Mat smaker ekstra godt hvis det har vært innom matsøpla først.

Og så våkner du helt sikkert i natt også, og hvis mamma skal få skjønnhetssøvnen hun absolutt trenger (utseendet gjør seg ikke selv lenger) må hun avslutte nå. Og hun avslutter med et bilde som hun ikke fikk til å vri. Og dette innlegget er kanskje ikke av hennes mest litterære øyeblikk, men klokka tikker nærmere og nærmere overTid, så hun lar Knausgård ta seg av den litterære avlutningen på innlegget: For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.

(og når trebarnsmora ser etter, så ser hun at bildet havna i toppen av innlegget, og at det har vridd seg sånn helt av seg selv. Bedre blir det ikke)