Har mista orda

Prøver å skrive eit innlegg. Leiter etter dei rette orda. Etter ord som seier det eg tenkjer. Eg les ei bok i staden. Kan hende finn eg orda der.

jeg fikk den

venter venter venter

"når man søker på en jobb man virkelig vil ha, så virker ventetiden mellom innsending av søknad og svar så uendelig lang"
- kinesisk ordspråk

Endelig.. enda en veldig lettvint oppskrift.

Denne suppen er ikke min oppfinnelse, men en av uendelige oppskrifter som finnes der ute i blogghimmelrik.

Det tar en time å koke rødbetene, men jeg anbefaler alle å bruke en time av en dag denne uken til akkurat det. Suppen er deilig, smakfull, passe sterk, passe søt, passe myk, passe sunn, passe alt. Ja, jeg innrømmer det gjerne: Jeg smattet høyt under måltidet og var ganske stolt av meg selv da snekkeren ba om enda en og enda en og enda en porsjon (og ikke sa et eneste ord om at suppe liksom ikke er middag).
Ellers anbefaler jeg alle til å tilbringe mange timer denne uken sammen med noen de liker godt. Jeg skal spise kjøtt sammen med fine jenter i byen med det runde røde huset og den tvilsomme forkjærligheten for bart.


Slik så det ut på gulvet mens jeg kokkelerte. Slik ser det forøvrig ut på gulvet hver eneste gang jeg lager mat. Ikke fordi jeg har ekstremt behov for å slenge gryter rundt meg. Den skyldige er ca 80 cm høy, har fire tenner, store øyne og en i overkant rå latter til å tilhøre en ettåring.

en bitteliten oppdatering med gul illustrasjon

Jeg er ikke avgått ved bloggdøden, bare litt slapp i formuleringsevnen for tida.

Igår ble jeg sendt hjem fra legekontoret med uforrettet sak (uten å fåavgitt blodprøve) fordi jeg hadde glemt at de skulle tas på fastende mage. Jeg trodde man kunne være fastende, ikke at man måtte være det. Jeg dro hjem med formaninger om at det egentlig ikke er love til å tygge tyggis heller.. I dag tør jeg nesten ikke engang pusse tennene i frykt for å svelge litt tannkrem.

Litt sånn evigvarende forkjølelse her. Ellers er livet flott. Vi er invitert på påskefest med diskokule, får påskebesøk fra storbyen, har gul polkadotduk på spisebordet og ikveld kommer mange kule jenter på torsdagstapas.

perspektiv

i går..
det ene øyeblikket står jeg og hopper i sofaen, roper så de små nesten våkner og tenker at gunde svan bare kan gå og surne i fred. det neste sitter jeg med frysninger på ryggen og ser på reportasjen om sigøynerfolket som er plassert i en livsfarlig flykningeleir ved foten av et fjell av bly og kvikksølv.

i dag..
gråt jeg både da northug tok imot gullmedaljen og da jeg så den chilenske moren som prøvde å få sønnen til å sove under et pledd ute i den kjølige natten.

verden er kompleks. den er sammensatt. den er utrolig vakker og nådeløs på samme tid. og den er hjemmet til mennesker som legger seg til å sove og våkner under akkurat den samme himmelen som oss.

noen ganger blir jeg overmannet av følelsen som følger med å ha ansvar for to små mennesker som skal vokse opp under den himmelen. et ol-gull betyr ikke så mye i den store sammenhengen, men det må være et sunnhetstegn at mennesket klarer å bli engasjert. jeg håper, og tror, at alle sammen bruker det engasjementet de kjente på da de sto med hendene over hodet og tenkte at "denne spurten, petter, denne spurten må du vinne" (eller den energien de bruker på å forbanne nrk som sender ol tjuefem timer i døgnet) på noe som hjelper noen andre. på noe som gjør at når en mor i chile, eller en mor i en flyktningeleir i kosov eller en mor i en mellomstor by i nordnorge legger sine små så kan hun se frem mot at solen skal stå opp over det fineste hun har. fordi noen bryr seg.

livet er det som skjer akkurat nå

inspirert av de fine bloggene jeg leser skal jeg skrive ned fem ting ved livet mitt som jeg er glad for:

- at jeg ligger godt an til hang-upskonkurransen 1. juledag (håper jeg ligger like godt an til jul).

- at stua mi er full av farger

- at jeg har en å kline med når jeg vil.

-at postmannen snart kommer med en diger pakke med supergrønt til meg.

- at vi bor sentralt og samtidig nesten i skogen. igår henta jeg storebror som var i lia med barnehagen. jeg hadde med rattkjelken og vi akte helt hjem. storebror fremst, jeg bak og lillebror i bæremeisen på ryggen.

...lykke

Automatskrift 6, lørdag

Han. Snakker høyt og lenge. Legger hendene i kryss. Kikker ned på oss over pondusen.

Hun. Går stille i dørene.

De kommer på skolen med dekkrem i trynet for å skjule pulerødmen, drikker pepsi max og deler en banan.

Han. Kaller det kjærlighet.

hvis jeg skulle tilbragt et år i en storby ville jeg valgt...

.... økohovedstaden, flødebollehovedstaden, grønne salaterhovedstaden, sykkelhovedstaden, fargehovedstaden, designhovedstaden, den danske hovedstaden....

og nå kan jeg kose meg med minner fra ei langhelg der sammen med han jeg synes er finest i verden.

Automatskrift 5, fredag

Bestemor liker å spise epler om vinteren.

Automatskrift 4, torsdag

Hun lever i en slags absurd symbiose med kaninene under senga. Hun har lange grønne tær og trær i hagen og negler som vokser innover. Hun har krøller som aldri ligger inn mot hodet og vinger som ikke får plass under frakken. Hun er sterk som stormen når den tar tak i hustakene og glad når hun får plass i ett bussete. Hun har det aldri travelt, likevel løper hun bestandig. Hun henger ikke på greip.


(ja, dette er automatskrift i ordets rette forstand. Jeg tar meg de tre minuttene jeg trenger. Lukker ørene. Jeg står ved kjøkkenøya. Rundt beina mine løper to små mennesker mens de sloss om en ball. Han ene bestemmer seg for å rive ut alle bøkene han får tak i fra hylla under meg. han andre hopper litt i sofaen. Jeg har ikke tid til sensur. Men akkurat nå er kvantitet viktigere enn kvalitet. Der. Punktum. Tilbake til virkeligheten).

Automatskrift 3, onsdag

Og så krangler vi om oppvasken. Og
hvem som rydda sist. Og
hva vi skal se på tv. Og
hvem som har spist opp hvitosten.

Skuldertrekninger. Munnvikrykninger. Tilbaketrekninger.

Når alt jeg vil er å stå ute i kulda med snøfnugg i håret og kline og ta litt på hverandre.

Automatskrift 2, fredag

Sto jeg alltid alene, da du aldri kom? Kom du nå? Eller aldri? Og hvor i all verden satt jeg da dette ble skrevet? Noen ganger må man kutte ut det viktigste for å se det som ligger bak. De ti første linjene av en tekst er bare oppvarming. Et steg ut i teksten og så ser man om man plumper ut i den dype enden av bassenget eller bare rett ut i vanndammen som regnet har skapt i innkjørselen din. Og så snubler man seg gjennom klisjeene på jakt etter noe som er autentisk, noe som er en selv, noe som skal være seg selv nok. Og jo mer man leter jo vanskeligere er det å finne. For man vil jo helst at alt skal komme av seg selv. Ikke fordi man ikke er vant med å jobbe for tingene, men fordi man ikke vil konstruere. Ingen tekst er lik, men all tekst er en del av en annen tekst, livet vårt er konteksten.

Automatskrift 1, torsdag

Jeg liker ham best når han har på seg den grå ullgenseren. Han ser så svak ut i den. Som om blikket hans ikke betyr noe. Som om stemmen hans ikke hører til kroppen. Som om høydeforskjellen mellom oss jevnes ut. Jeg liker hendene hans inni ullvottene. Da kommer ikke huden hans for nærme. Jeg liker ikke å ligge underst.

Fant et litt kult program på facebook.

Morsomst for meg selv å se hva jeg tenkte på i 2009, men jeg legger det ut her likevel.





(dagens tekst kommer når den minste sover)

Under tvang

skal jeg blogge daglig i syv dager. Fingrene mine trenger å komme igang igjen. Tankene trenger utfordring.

for å gjøre det veldig lettvint for meg selv har jeg funnet frem en (gammel) skrivebok som jeg gikk med i veska en gang for lenge siden (ikke hundre-år-siden-lenge-siden, men fra den gangen det å skrive ikke var forbundet med så utrolig mye prestasjonspress fra meg selv). Der er det skrevet rare ting som har falt ned i hodet mitt på et (eller helst flere forskjellige) tidspunkt som virker så fjerne. Jeg skal ta utgangspunkt i et av dem og skrive en kort-kortere-kortest tekst hver dag i en uke. kall det automatskrift om dere vil. Dette er de syv:

- Jeg liker ham best når han har på seg den grå ullgenseren. Han ser så svak ut i den.

- Sto jeg alltid alene, da du aldri kom? Kom du nå? Eller aldri?

- Når alt jeg vil er å stå ute i kulda med snøfnugg i håret og kline og ta litt på hverandre.

- Hun lever i en slags absurd symbiose med kaninene under senga.

- De kommer på skolen med dekkrem i trynet for å skjule pulerødmen, drikker pepsi max og deler en banan.

- Bestemor om vinteren

- Hvis ikke du sa adjø, kan ikke jeg si velkommen tilbake.

Og nå har jeg skrevet så mye idag at jeg har unnskyldning til å spare første lille glimt av inspirasjon til i morgen.

Å samle på ord

Jeg er en ordsamler. De bombarderer meg fra overalt. Aviser som ligger opp ned. En reklame som jeg såvidt får med meg. Skrivefeil i bloggene jeg leser. Tekstmeldinger fra svigermor. Ord jeg ikke forstår. Eller misforstår. Jeg skriver dem ned på servietter, mobiltelefonen, små gule lapper som jeg glemmer hos tanta mi, helt uten mål og mening på bloggen min, inni hånda, ber snekkeren om å huske dem.


Jeg har en lapp over pulten på kontoret. Der står det: "Kjære Kristin! Du kan skrive boka du har i magen! Med vennlig hilsen Kristin". Jeg trenger et tupp i ræva, en ryddig kontorpult, konstruktiv kritikk, konsentrasjon og tid.

To sider av samme sak?

Smakfull eller skamfull...