Ambivalens

Å slites mellom
fascinasjonen for gravemaskinen
som løfter store stykker av plena uten å se seg tilbake
og
kjærligheten til sommerens urtehage
som forsvinner under beltene på den store maskinen.




Vi har drenert. Og idag kom graveren og fylte igjen vollgrava som har omkranset huset vårt siden begynnelsen av november. Jeg fulgte det hele fra vinduet, og forsto plutselig hvorfor små gutter vil leke med maskiner, motorkjøretøy som løfter, river og slenger store steiner som om de var fjorårets knekkebrød. Den enorme skuffen som en forlengelse av graverens egne armer. Jeg er forelska. Ikke i han bak spakene, men i den store, gule maskinen.

Og hvis en sånn kan dosere en middels stor kjøkkenhage med bare et skuff, så må den vel kunne brukes til å lage lange render med åkre , hauger, urtehager og jordhauger. Så mamma, hvis du leser dette så lanserer jeg nå et nytt julegaveønske: min egen minigraver.

Dagens bilde

er ikke fra idag. Og heller ikke tatt av meg. Men i glede over å ha blitt "tante" så legger jeg ut et bilde som jeg har stjålet på nettet. Her stjal jeg det.

Heldige er de ferske foreldrene som i skrivende stund kikker ned på et helt nytt nydelig menneske.

Nye kjøkkenhyller!

Røret i veggen skal bli strøm til spotter og en lysidé (lys idé) som snekkeren har, ledningene ved hylla skal bli kontakt til kjøkkenmaskin og andre kjøkkenbenkrelaterte apparater.

29 år

...og det feires med å legge ut et bilde av snekkermannen. Ikke bare handy og kjekk, men smart også. Hvem sa at menn ikke klarer å gjøre to ting samtidig?

Å slå to fluer i en smekk

Å publisere et bilde fra gårdagen og et fra dagdagen på en og samme dag. Nemlig dagen i dag.
Først: et lite oppussingssnitt...




Så: En skummel løve som feira Halloween for første gang.