Ambivalens

Å slites mellom
fascinasjonen for gravemaskinen
som løfter store stykker av plena uten å se seg tilbake
og
kjærligheten til sommerens urtehage
som forsvinner under beltene på den store maskinen.




Vi har drenert. Og idag kom graveren og fylte igjen vollgrava som har omkranset huset vårt siden begynnelsen av november. Jeg fulgte det hele fra vinduet, og forsto plutselig hvorfor små gutter vil leke med maskiner, motorkjøretøy som løfter, river og slenger store steiner som om de var fjorårets knekkebrød. Den enorme skuffen som en forlengelse av graverens egne armer. Jeg er forelska. Ikke i han bak spakene, men i den store, gule maskinen.

Og hvis en sånn kan dosere en middels stor kjøkkenhage med bare et skuff, så må den vel kunne brukes til å lage lange render med åkre , hauger, urtehager og jordhauger. Så mamma, hvis du leser dette så lanserer jeg nå et nytt julegaveønske: min egen minigraver.