i går..
det ene øyeblikket står jeg og hopper i sofaen, roper så de små nesten våkner og tenker at gunde svan bare kan gå og surne i fred. det neste sitter jeg med frysninger på ryggen og ser på reportasjen om sigøynerfolket som er plassert i en livsfarlig flykningeleir ved foten av et fjell av bly og kvikksølv.
i dag..gråt jeg både da northug tok imot gullmedaljen og da jeg så den chilenske moren som prøvde å få sønnen til å sove under et pledd ute i den kjølige natten.
verden er kompleks. den er sammensatt. den er utrolig vakker og nådeløs på samme tid. og den er hjemmet til mennesker som legger seg til å sove og våkner under akkurat den samme himmelen som oss.
noen ganger blir jeg overmannet av følelsen som følger med å ha ansvar for to små mennesker som skal vokse opp under den himmelen. et ol-gull betyr ikke så mye i den store sammenhengen, men det må være et sunnhetstegn at mennesket klarer å bli engasjert. jeg håper, og tror, at alle sammen bruker det engasjementet de kjente på da de sto med hendene over hodet og tenkte at "denne spurten, petter, denne spurten må du vinne" (eller den energien de bruker på å forbanne nrk som sender ol tjuefem timer i døgnet) på noe som hjelper noen andre. på noe som gjør at når en mor i chile, eller en mor i en flyktningeleir i kosov eller en mor i en mellomstor by i nordnorge legger sine små så kan hun se frem mot at solen skal stå opp over det fineste hun har. fordi noen bryr seg.
