fredag 22. januar 2010

Automatskrift 5, fredag

Bestemor liker å spise epler om vinteren.

torsdag 21. januar 2010

Automatskrift 4, torsdag

Hun lever i en slags absurd symbiose med kaninene under senga. Hun har lange grønne tær og trær i hagen og negler som vokser innover. Hun har krøller som aldri ligger inn mot hodet og vinger som ikke får plass under frakken. Hun er sterk som stormen når den tar tak i hustakene og glad når hun får plass i ett bussete. Hun har det aldri travelt, likevel løper hun bestandig. Hun henger ikke på greip.


(ja, dette er automatskrift i ordets rette forstand. Jeg tar meg de tre minuttene jeg trenger. Lukker ørene. Jeg står ved kjøkkenøya. Rundt beina mine løper to små mennesker mens de sloss om en ball. Han ene bestemmer seg for å rive ut alle bøkene han får tak i fra hylla under meg. han andre hopper litt i sofaen. Jeg har ikke tid til sensur. Men akkurat nå er kvantitet viktigere enn kvalitet. Der. Punktum. Tilbake til virkeligheten).

onsdag 20. januar 2010

Automatskrift 3, onsdag

Og så krangler vi om oppvasken. Og
hvem som rydda sist. Og
hva vi skal se på tv. Og
hvem som har spist opp hvitosten.

Skuldertrekninger. Munnvikrykninger. Tilbaketrekninger.

Når alt jeg vil er å stå ute i kulda med snøfnugg i håret og kline og ta litt på hverandre.

fredag 15. januar 2010

Automatskrift 2, fredag

Sto jeg alltid alene, da du aldri kom? Kom du nå? Eller aldri? Og hvor i all verden satt jeg da dette ble skrevet? Noen ganger må man kutte ut det viktigste for å se det som ligger bak. De ti første linjene av en tekst er bare oppvarming. Et steg ut i teksten og så ser man om man plumper ut i den dype enden av bassenget eller bare rett ut i vanndammen som regnet har skapt i innkjørselen din. Og så snubler man seg gjennom klisjeene på jakt etter noe som er autentisk, noe som er en selv, noe som skal være seg selv nok. Og jo mer man leter jo vanskeligere er det å finne. For man vil jo helst at alt skal komme av seg selv. Ikke fordi man ikke er vant med å jobbe for tingene, men fordi man ikke vil konstruere. Ingen tekst er lik, men all tekst er en del av en annen tekst, livet vårt er konteksten.

torsdag 14. januar 2010

Automatskrift 1, torsdag

Jeg liker ham best når han har på seg den grå ullgenseren. Han ser så svak ut i den. Som om blikket hans ikke betyr noe. Som om stemmen hans ikke hører til kroppen. Som om høydeforskjellen mellom oss jevnes ut. Jeg liker hendene hans inni ullvottene. Da kommer ikke huden hans for nærme. Jeg liker ikke å ligge underst.

Fant et litt kult program på facebook.

Morsomst for meg selv å se hva jeg tenkte på i 2009, men jeg legger det ut her likevel.





(dagens tekst kommer når den minste sover)

onsdag 13. januar 2010

Under tvang

skal jeg blogge daglig i syv dager. Fingrene mine trenger å komme igang igjen. Tankene trenger utfordring.

for å gjøre det veldig lettvint for meg selv har jeg funnet frem en (gammel) skrivebok som jeg gikk med i veska en gang for lenge siden (ikke hundre-år-siden-lenge-siden, men fra den gangen det å skrive ikke var forbundet med så utrolig mye prestasjonspress fra meg selv). Der er det skrevet rare ting som har falt ned i hodet mitt på et (eller helst flere forskjellige) tidspunkt som virker så fjerne. Jeg skal ta utgangspunkt i et av dem og skrive en kort-kortere-kortest tekst hver dag i en uke. kall det automatskrift om dere vil. Dette er de syv:

- Jeg liker ham best når han har på seg den grå ullgenseren. Han ser så svak ut i den.

- Sto jeg alltid alene, da du aldri kom? Kom du nå? Eller aldri?

- Når alt jeg vil er å stå ute i kulda med snøfnugg i håret og kline og ta litt på hverandre.

- Hun lever i en slags absurd symbiose med kaninene under senga.

- De kommer på skolen med dekkrem i trynet for å skjule pulerødmen, drikker pepsi max og deler en banan.

- Bestemor om vinteren

- Hvis ikke du sa adjø, kan ikke jeg si velkommen tilbake.

Og nå har jeg skrevet så mye idag at jeg har unnskyldning til å spare første lille glimt av inspirasjon til i morgen.

fredag 8. januar 2010

Å samle på ord

Jeg er en ordsamler. De bombarderer meg fra overalt. Aviser som ligger opp ned. En reklame som jeg såvidt får med meg. Skrivefeil i bloggene jeg leser. Tekstmeldinger fra svigermor. Ord jeg ikke forstår. Eller misforstår. Jeg skriver dem ned på servietter, mobiltelefonen, små gule lapper som jeg glemmer hos tanta mi, helt uten mål og mening på bloggen min, inni hånda, ber snekkeren om å huske dem.


Jeg har en lapp over pulten på kontoret. Der står det: "Kjære Kristin! Du kan skrive boka du har i magen! Med vennlig hilsen Kristin". Jeg trenger et tupp i ræva, en ryddig kontorpult, konstruktiv kritikk, konsentrasjon og tid.

søndag 3. januar 2010

To sider av samme sak?

Smakfull eller skamfull...